Soet's blogg

spankeee — Thu, 12 Nov 2009 17:09:34 +0000

Nå har jeg vist gått tilbake til den forrige bloggen min igjen. http://www.brat.blogg.no/
Ja, jeg vet, jeg er veldig flink til å bestemme meg… ;S

Å forsove seg – del 2

spankeee — Mon, 09 Nov 2009 20:59:43 +0000

Etter å ha stått der i noen minutter, begynte svien å gi seg, og jeg begynte å kjenne en større og større trang til å gni hendene på rumpa. Klokelig lot jeg være, siden jeg viste at jeg ikke fikk lov til det. Men det gikk fem minutter. Og det gikk fem minutter til. Nå klarte jeg seriøst ikke å la være lenger. Jeg ville bare kjenne hvor varmt det var, og det var jo ikke sikkert han så på meg. Så jeg tok sjansen og førte hånda sakte bak, der jeg kjente at det ikke var så varmt som jeg trodde. Men så hadde jeg jo tross alt stått her ganske lenge da. Plutselig hørte jeg et kremt fra andre siden av rommet. ”Og hva er det du tror du holder på med, frøken?” sa Kristian med et strengt tonefall. Jeg trakk hånda raskt tilbake igjen og knep leppene sammen. Stillheten som var de neste 20 sekundene oppfattet jeg som ganske pinlig. Han ventet jo på at jeg skulle svare, det viste jeg, men jeg ville ikke svare. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Det gikk enda noen sekunder før han sa noe. ”Jeg venter, Emilie. Du har enda ikke svart på spørsmålet mitt”. ”Eeh…”, begynte jeg. ”Jeg ville jo bare kjenne”, fortsatte jeg med min søteste stemme. ”Så fint at det du fikk i stad bare var en mild oppvarming i forhold til det du kommer til å få, for du har åpenbart ikke fått nok!!”, sa han før jeg kjente et hardt dask på rumpa mens jeg enda sto med nesen inn mot hjørnet. Jeg skvatt, og et lite hyl unnslapp leppene mine, og øyeblikket etter kjente jeg et nytt dask, enda hardere enn det forrige. ”Hva faen… slutt da”, sa jeg i det jeg snudde meg. Han vridde meg rundt og ga meg fem påfølgende, sviende slag før han sluttet. Jeg sto med hendene på rumpa og bare stirret på han, jeg hadde virkelig ikke ventet at han skulle begynne å slå meg sånn helt uten videre mens jeg sto i skammekroken. ”Siden du tydeligvis ikke greier å stå i ro, så skal vi prøve en ny variant”, sa han. Han satte den ene foten på en stol og nærmest løftet meg opp sånn at jeg lå over kneet hans men beina dinglende ned på den ene siden.

Deretter grep han hårbørsten som han hadde lagt ved siden av. ”Nå skal du få et ukjent antall med denne, Emilie, og det er bare å forberede seg på at dette kommer til å gjøre vondt”. Jeg kjente meg ganske skjelven allerede, Jeg hadde ikke bakkekontakt med beina, og jeg visste at det første slaget kunne komme når som helst. Han justerte kroppen min litt sånn at jeg lå perfekt etter hans øyesyn, og tok et tak rundt midjen min før han hevet hånden for første slag. Sekundet etterpå kjente jeg det første slaget, og jeg hylte ut. ”AAAAAU, slutt da!!”. Men det kom flere og. Og enda flere. Og jeg hylte minst like mye for hvert av dem. ”Slutt da, vær så snill! Det er vondt, væææær så snill da”, hikstet jeg mens jeg lå og prøvde å vri meg. Men det var ikke helt enkelt det heller, siden jeg ikke hadde føttene i bakken, og siden han på et vis klarte å holde meg fast selv om jeg lå sånn. ”Stopp, stopp, stoooop!! Vær så snill da, det er vondt!! Jeg klarer ikke mer” nesten ropte jeg mens tårene strømmet nedover ansiktet mitt. Han tok en liten pause, og jeg hang fortsatt dinglende med beina. ”Nå nei, du, du har på langt nær fått verken det du fortjener eller det du trenger. Men nå skal du få tolv rapp til med børsten, og så kan du få en liten pause i skammekroken”. Jeg tenkte at dette skulle jeg kunne klare, men etter de to første slagene trodde jeg likevel jeg skulle dø av smerte. Men jeg klarte likevel alle tolv, og egentlig hadde jeg jo ikke noe valg, siden jeg tross alt lå der ute mulighet til å flytte meg. Etter det siste slaget hjalp han meg ned, og ga meg en lang klem før jeg fikk beskjed om å gå tilbake til skammekroken.

Å forsove seg – del 1

spankeee — Sun, 08 Nov 2009 18:37:00 +0000

Jeg bråvåknet av at noen slamret med ytterdøra, og etter en rask titt på klokken på mobilen fant jeg ut at jeg hadde forsovet meg. Forelesningen jeg skulle på begynte kl. 09.00, og nå var klokken 10.20. ”Faen da!” bannet jeg, ikke høyt, men høyt nok til at Kristian kunne høre det. Jeg hørte stemmen hans rope: ”Emilie?? Er du hjemme nå?”, og før jeg rakk å tenke stakk han hodet inn på soverommet. Han fikk en streng rynke i panna. ”Kan jeg spørre hva du gjør hjemme nå, frøken?”. Jeg gjorde meg så liten så mulig og tok dyna opp mot ansiktet slik at jeg så vidt så over den med øynene. ”Eeeh… Jeg forsov meg visst”, sa jeg og sendte han mitt mest uskyldige smil. ”Her kommer jeg hjem fra jobben for å hente pcen min som jeg glemte hjemme i farta, og så er ikke du dratt enda?! Du sa jo du skulle stå opp når jeg snakket til deg rett før jeg dro klokken halv åtte!”. Jeg hørte på stemmen hans at nå var han definitivt ikke blid. Lettere irritert er nok en god beskrivelse. For han virket ikke direkte sint. Ikke enda… ”Jeg hadde vel ikke lyst til å stå opp enda da, jeg hadde jo god tid. Og jeg var trøtt. Så jeg la meg på en måte ned for å sove igjen…”. Jeg kjente rødmen stige i ansiktet mitt. Nå var jeg virkelig i trøbbel. ”Dette har vi snakket om mange ganger før”, sa han. ”Og jeg har latt deg slippe alt for lett unna med det. Nå skal jeg ta meg en rask kaffe, og om fem minutter forventer jeg at du er ute av huset og på vei til skolen! Og du kan forresten vente deg en grundig omgang med børsten når du kommer hjem”. Jeg stivnet til. ”Nei, vær så snill da. Holder det ikke med hånda?” spurte jeg og så bedende på han. ”Det blir som jeg har sagt. Men nå har du fire minutter igjen til du skal være ute herfra. Du vil vell ikke ha en omgang med spanskrøret?!”. Jeg kunne ikke komme meg fortere ut av senga, og jeg rev et par klesplagg ut av skapet. Det siste jeg ville gjøre nå var å bruke lengre tid enn nødvendig. Så løp jeg tilbake til senga der pcen min lå, puttet den opp i veska sammen med mobilen og sminken og tenkte jeg kunne sminke meg senere. Og jeg kom akkurat ut før tidsfristen var ute.
Da jeg stod utenfor kom han etter meg og ga meg et rask kyss, og jeg begynte å gå. Det var jo tross alt ikke lange biten. ”Hvorfor tar du ikke sykkelen Emilie, siden du er alt for sent ute allerede?”. Jeg himlet med øynene og mumlet noe om at det hadde ikke så mye å si, men gikk likevel bort til der sykkelen vanligvis brukte å stå. Jeg skvatt til da jeg rundet hjørnet, for der sto bare forhjulet låst fast til gjerdet. Jeg kunne høre pulsen min, dette var virkelig ikke bra. Sakte snudde jeg meg rundt, og så Kristian sto noen meter unna. ”Nå er du virkelig i trøbbel, unge dame. Hva har jeg sagt om å låse sykkelen på forhjulet?” Jeg så bare ned, turte ikke å si noe. ”Nå kan du dra av gårde til skolen, men du har en veldig grundig omgang over fanget i vente når du kommer hjem. Bare så du er klar over det”.

Jeg så på klokka for femte gang nå. Jeg hadde kun vært her i en halvtime, men det virket som det var mye mer. Oppgaven jeg jobbet med som jeg i teorien skulle ha jobbet med i en uke allerede, var ikke påbegynt. Til nå hadde jeg bare sittet foran pc-skjermen og stirret tomt inn i den. Kristian hadde lagt forbud mot facebook og andre nettsteder mens jeg var på skolen, og nå ville jeg ikke gjøre mer galt selv om han sikkert ikke kom til å finne det ut. Alt jeg kunne tenke på var det som skulle skje når jeg kom hjem, og jeg følte at alle rundt meg kunne se jeg var skyldig i ett eller annet. Plutselig kom jeg til å tenke på noe. MSN var jo ikke det samme som ”facebook og andre nettsteder”, som Kristian hadde nektet meg å bruke nå. Selv om jeg skjønte at MSN innebar i ”facebook og andre nettsteder”, så hadde han jo ikke sagt det i klartekst. Dessuten, ingen regel uten unntak, var det ikke det det heter? Jeg hadde en liten følelse av at jeg hadde tolket akkurat det feil når jeg trykket på logg på, men valgte likevel å ignorere følelsen. Etter å ha skummet gjennom halve lista med påloggede kontakter, fikk jeg plutselig øye på Kristian. ”Helvete, ha bruker jo aldri å være på. Hva faen gjør han her nå…?” tenkte jeg, og skulle akkurat til å logge av, da det blinket oransje nede fra skjermen, og jeg kunne ikke annet enn å åpne den.

Kristian sier:
 Hei snuppa mi
Emilie sier:
 Hei (L)
Kristian sier:
 Hva gjør du på msn nå?
Emilie sier:
 Eeeh… ikke noe spesielt (A)
 Enn du;)
Kristian sier:
 Ikke prøv deg søta.
 Du slipper ikke unna denne gangen
 Du skal jobbe med en oppgave nå, ikke sant? ^o)
Emilie sier:
 Ehm… Kanskje;$
Kristian sier:
 Men da logger du av NÅ!!
 Med mindre du vil ha med spanskrøret likevel
Emilie sier:
 Jada, jada.. jeg skal logge av…

Hendene mine skalv nesten da jeg førte pilen på skjermen bort til logg-av-knappen. Jeg hadde egentlig aldri sett Kristian ordentlig sur, men nå hadde jeg tøyd grensene alt for langt. Mye lengre enn jeg burde, mye lengre enn det som var fornuftig og mye lengre enn jeg noen gang hadde gjort før.

Låsen lagde et lite ”klikk” i det nøkkelen gikk rundt, og jeg gikk inn i gangen inn i huset. Det var vanskelig å si om Kristian var hjemme, han brukte jo tross alt å låse døra også når hun var hjemme. Jeg tok sakte av meg skoene og hang jakka forsiktig på plass, gikk videre innover og satte veska forsiktig ifra meg på gulvet. Uvissheten om han var hjemme gjorde meg nervøs, og også forsiktig. Det var som om han var hjemme, men jeg ikke ville at han skulle vite det. Selv om jeg visste at han hadde hørt meg når jeg låste meg inn, så var jeg likevel pissnervøs fra før og ville dra ut tida så langt så mulig.
Jeg gikk forsiktig inn i stua, og der satt han, med pcen på fanget. Det eneste jeg klarte å tenke på var at jeg og pcen snart skulle bytte plass… Kristian så opp: ”Hei elskling. Har du hatt en bra dag i dag?”. Han kom mot meg og la armene rundt meg. Jeg la armene rundt nakken hans. ”Mhmm…” mumlet jeg tilbake, mens jeg begravde hodet inn mot han og trakk inn lukta av den deilige parfymen, og det som skulle skje rett etterpå var straks glemt. Han fortsatte: ”men du vet, den oppførselen din kan vi ikke ha noe av”, sa han mens vi stod slik. Han ga meg et par dask på rumpa mens vi enda sto slik, og jeg klemte enda tettere inntil han. Jeg hadde absolutt ikke lyst til dette nå. ”Først så forsover du deg. Og det er slett ikke første gangen. Og du sa du skulle stå opp når jeg vekte deg før jeg dro på jobb tidligere i dag”. Han var helt rolig nå, men samtidig virket han litt irritert. ”Og så ber jeg deg hele tiden om å låse sykkelen på bakhjulet eller ramma i det minste. Men neida, du tar det som er enklest der og da. Dette er den andre sykkelen din som er stjålet på tre måneder. Og på toppen av det hele så gjør du andre ting enn det du skal mens du er på skolen! En ting kan jeg i hvert fall love deg: dette kommer rumpa di virkelig til å få kjenne i kveld”. Jeg kjente at jeg nesten var på gråten allerede. Jeg hadde jo ikke ment å gjøre noe av dette. Eller, det å logge på msn var kanskje en bevist handlig. Og egentlig det andre også. Men det var så vanskelig å unngå! Jeg sto fortsatt å klemte rundt han. ”Jeg er kjempeglad i deg, og jeg elsker deg over alt på jord, men du vet du fortjener dette, Emilie”, sa han. Jeg kunne ikke annet enn å nikke samtykkende.
”Da kan du begynne å legge deg her over fanget mitt” sa han samtidig som han holdt meg hardt i armen og dro meg ned over det. Han begynte med å dele ut noen aldeles fryktelig vonde og sviende slag før han dro ned buksa. ”Jeg vil ikke se du gjør noe av det der igjen. Forstår du det!?”. ”Jaaaa, vær så snill å slutt da” klagde jeg, selv om jeg visste det var nytteløst. Han var jo så vidt begynt, og det skjønte selv jeg. Jeg kjente bare det ene harde slaget etter det andre, og jeg prøvde så godt jeg kunne å vri meg løs. Men til ingen nytte. Han låste fast føttene mine nesten med en gang, og hendene kom bak på ryggen ganske fort også. Først den ene, deretter den andre. Jeg lå der i jerngrepet hans og var sjanseløs når det gjaldt å komme seg vekk. Det svidde som F, og jeg ba, ropte, og hylte at han skulle slutte. Jeg klarte virkelig ikke mer! ”Hvem er det som bestemmer hvor mye ris du skal få, Emilie?” spurte han. Jeg hikstet bare til svar, og strevde med å få igjen pusten. ”Væææær så snill da”, ba jeg gråtende. Det er så vondt. Jeg skal aldri, aldri, aldri gjøre noe sånt eller noe annet galt igjen. Bare vær så snill å slutt!!”. Han hjalp meg opp slik at jeg sto på knærne og så han rett inn i øynene. ”Du vet like godt som meg at du fortjener dette, og jeg får nesten vondt i meg av å se deg sånn. Du vet jeg elsker deg”. Han ga meg en lang klem før han fortsatte: ”jeg liker ikke å slå deg sånn her, men samtidig så vet jeg at du fortjener det. Og ikke minst at du trenger det. Men jeg tenker dette holder som oppvarming. Så nå kan du gå å stille deg i skammekroken”. Jeg snufset idet jeg reiste meg opp og gikk bort til det forhatte hjørnet…

First post

spankeee — Sat, 07 Nov 2009 23:51:59 +0000

Dette er da det første innlegget i denne bloggen. Jeg begynner på wordpress fordi jeg brukte blogg.no før, men det S-U-G-E-R. Dessuten var jeg lei av den, og jeg starten egentlig den mest som et prøveprosjekt. Jeg likte den ikke i det hele tatt, og følte egentlig at den bare var misslykket. Jeg hadde tenkt til å skrive bare om spanking der, men det ble andre ting. Uinteressante ting. I det hele tatt så var hele bloggen ganske dårlig. Så jeg begynner på nytt her.

Jeg vil blogge om noe som jeg er “interessert” i, altså DD – Domestic Discipline. Der innegår altså spanking og ris på rumpa for de som ikke skjønner det. Her vil dere kjenne meg igjen som soet, jeg er 18 år og bor en random plass i Norge. Jeg har profil på Smil, Spankolife og Fetlife, men jeg bruker egentlig ingen av dem særlig mye. Jeg har funnet det jeg vil ha, og er mer enn fornøyd med det. Sånne ting som det interesserer meg faktisk ikke så mye lenger (tro det eller ei). Heldig som jeg er, så har jeg en oppdrager og kjæreste i en og samme person. Jeg har også skrevet noen noveller, som jeg skal legge ut her om ikke så lenge.

Dere kan lese den gamle bloggen min på: http://brat.blogg.no/